Om Urteringen

Det finnes nesten ingen ende på hvor mye man kan lære om urter.

Jeg vet det, for jeg har forsøkt å gape over mye av det.

Jo mer jeg leste, desto flere planter, egenskaper, innholdsstoffer og bruksområder var det å holde styr på. Etter hvert syntes jeg nesten at alle urter var antibakterielle, og at alle urter kunne brukes til alt. Det ble vanskelig å navigere i, og jeg kjente på en følelse av at jeg aldri kom til å klare å lære alt dette.

Det var først da jeg begynte å roe det hele ned at noe forandret seg.

Jeg gikk tilbake til én plante. Brukte den. Tok meg tid, og la merke til hva som skjedde. Og så gikk jeg tilbake til bøkene.

Da satt kunnskapen på en annen måte.

Det er noe av bakgrunnen for Urteringen.

Et liv med planter

Jeg har vært opptatt av planter siden jeg var liten. Jeg vokste opp med plantemennesker rundt meg og med en mor som lærte meg navnene på det som vokste rundt oss. Vi hadde urtehage, og urtene ble brukt i maten og fordi de var bra for oss.

Som åtteåring fant jeg fram en av min mors urtebøker og lagde rosevann helt på egenhånd som jeg helte på tomme flasker, satte etikett på og forærte til mine beste venninner.

Så planter og urter har egentlig vært en naturlig del av livet mitt helt fra jeg var liten. Men de siste tjue årene har jeg gått mer aktivt inn i urtefeltet, brukt urtene mer selv og forsøkt å lære og forstå mer.

Gjennom disse årene har jeg studert urtemedisin mer systematisk, blant annet hos Henriette Kress, Stephen Harrod Buhner og Matthew Wood. I dag fortsetter jeg fordypningen i klinisk urtemedisin hos Wood.

Men jeg tror ikke veien inn i urtene trenger å begynne med å kunne veldig mye.

Man kan begynne med å erfare én plante og bli trygg på den.

Det finnes flere veier inn

I Urteringen har vi flere innganger til plantene.

Vi kan dykke ned i historiske kilder og kuriøse fakta. Vi kan se på hvordan urtene har vært brukt før og hvordan de brukes i moderne urtemedisin. Og vi kan se på hva forskningen kan bidra med for å fylle ut bildet.

Vi kan undersøke hva som har vært sagt før og hva som er nytt. For kunnskapen om urtene utvikler seg hele tiden.

Og så prøver vi selv.

Vi finner planten, sanser, smaker, lager, bruker og observerer. Og vi kan dele det vi erfarer med andre.

Jeg mener ikke at egen erfaring nødvendigvis gir oss en fasit. Men det er vanskelig å lære en plante ordentlig å kjenne uten å møte den, gjerne gjentatte ganger.

Det er også noe annet å ha smakt en urt, kjent lukten av den og brukt den en stund, enn bare å ha lest om den.

Kunnskap som har tilhørt vanlige mennesker

Urtemedisin har ikke bare tilhørt mennesker som har vært eksperter på urter.

Den har først og fremst tilhørt helt vanlige mennesker som kanskje har kjent noen av plantene som vokste rundt dem. De har visst akkurat hvor de kunne finne dem, kanskje langs bekken bak huset eller på veien ned til fjøset – og de har visst noen helt konkrete ting de kunne bruke dem til.

Kanskje kjente de ikke massevis av urter. Kanskje kjente de noen få, og visste én eller to ting de kunne bruke hver av dem til.

Det er også urtekunnskap.

Og jeg tror det ligger både en mestringsfølelse og en tilhørighet i dette. Å kunne navnene på noe av det som vokser rundt oss. Kjenne plantene igjen. Vite hvor de står. Og vite hva vi kan gjøre med noen av dem.

Det er en type kunnskap jeg gjerne vil være med på å holde levende.

Det vi sanker, skal også brukes

Jeg synes det følger et ansvar med å sanke.

Du trenger ikke fylle skapet med tinkturer du aldri kommer til å bruke. Og du trenger ikke sanke alt mulig bare fordi det finnes.

Jeg har selv gjort nettopp det. Særlig da jeg var nyere i dette, sanket jeg altfor mye og lagde langt større mengder enn jeg hadde bruk for. Jeg tror det er en ganske vanlig felle å gå i når man oppdager hvor mye som faktisk finnes der ute.

Etter hvert lærer man mer om hvor mye man trenger.

For plantene vi høster er allerede en del av økosystemet der de står. Noen finnes det masser av og sprer seg raskt. Andre vokser langsomt. Noen er viktige for bier, insekter eller dyr. Ikke alle planter eller voksesteder tåler like godt at mange begynner å høste fra dem.

Så en del av urtepraksisen er å ta ansvar for det vi gjør. Å tenke over hvilken plante dette er, hvor mye det finnes av den, hvor mye vi faktisk trenger, og når vi bør la den stå.

Målet er ikke å samle mest mulig.

Jeg vil heller at det vi sanker faktisk skal få en plass i livet vårt. At vi lager noe av det, bruker det og blir kjent med det.

For Urteringen handler ikke om å forbruke planter eller samle mest mulig kunnskap om dem.

Det handler om å få et forhold til dem.

Og etter hvert om å tre inn i en tradisjon som mennesker har vært en del av lenge før oss.

Kanskje er du en av dem som kjenner en egen dragning mot dette. Mot å kunne navnene på det som vokser rundt deg. Kjenne igjen plantene. Vite hva du kan gjøre med noen av dem.

Da håper jeg du vil trives her.

Noen ting skal ta tid å lære.